Jordan

Jeg skrev en artikkel for ANSA, studentorganisasjonen for studenter i utlandet, om Jordan i forhold til den arabiske våren.

Den er tilgjengelig her: http://www.ansa.no/Documents/utlendighet_0411.pdf
men jeg publiserer den her også.

Hva med Jordan?

Det raser i Syria. Blodbadet fortsetter i Yemen. Det meldes om nye, voldelige sammenstøt i Egypt. Mens folket i Libya leter etter de gjenværende  familiemedlemmene til avdøde Muammar Gaddafi, fortsetter jordanere sitt daglige liv.

I mylderet av støyende taxier, de mange uferdige byggeprosjekter, høylytte gateselgere og starbukscafeer slår den daglige pulsen. Forholdene virker stabile og rolige, og hverdagen fortsetter som før for det lille kongeriket Jordan. Men er Jordan så rolig som det  ser ut som på overflaten? Er alt som før, eller vil Jordan bli neste land ut  og følge den arabiske våren?

Yosef, en ung økonomistudent fra Amman, har som mange andre unge jordanere stor tiltro til kongen. Han ser ikke noe grunn til bekymring.

 ”Det har vært og vil alltid være stabilt her. ”

Frem til nå har det vært stille i Amman, den jordanske hovedstaden. Det er meldt om én drept i demonstrasjoner dette året, en stor kontrast til nærmere 3 000 drepte demonstranter i Syria. Trass kritikk for stor maktinnflytelse er det ingen som enda har krevd at det jordanske statsoverhode, Konge Abdullah II av Jordan, trer av. Dermed skiller Jordan seg vesentlig fra andre land som opplever bølgene etter den arabiske våren, ved at opposisjonen ikke krever et regimeskift. Den krever politisk vilje og forpliktelse fra regjeringen om å gjennomføre pågående reformer som i hovedsak kan redusere arbeidsledighet, bekjempe korrupsjon og minske skillet mellom fattig og rik. I Jordan har folket en langt større forutsigbarhet enn det andre land i Midtøsten opplever i øyeblikket.

Mens opposisjonelle har demonstrert for sine fanesaker trekker samtidig en stor gruppe mennesker til gatene for å vise sin støtte til kongen av Jordan. Kong Abdullah II har fremdeles stor lojalitet hos folket og er nærmest limet som holder den jordanske befolkningen sammen. Yosef har observert de kaotiske tilstandene rundt om i Midtøsten med unge mennesker som regjerer i gatene, samtidig som en annen type revolusjon har skjedd i Jordan. Jordanere som han selv kalte på kongens navn og støttet hans arbeid og hans lojalitet til landet.

Demonstrasjonene går stort sett fredelig for seg, og det kan virke som om den jordanske regjering fortsatt klarer å opprettholde en viss stabilitet i landet. Der opposisjonen i andre stater i den arabiske våren har frembragt en revolusjon, ønsker den jordanske kongen å reformere landet gradvis. Mange jordanere er i stand til å se en utvikling i landet. For Yosef har kongens arbeid så langt vært av stor betydning. ”Hans Majestet Konge Abdullah har drevet frem Jordan både økonomisk, sosialt, politisk og intellektuelt. Ingen andre land i Midtøsten har blitt utviklet slik det har blitt i Jordan.”

Jordan har et sterkt håp om å gå med forsiktige skritt mot en mer demokratisk stat. Etter at kongen i høst annonserte endringer i grunnloven som kan bidra til å spre maktfordelingen i landet ser det også ut som om statsmakten viser vilje til å reformere landet.

Til tross for en tilsynelatende stabilitet, står regjeringen samtidig ovenfor en rekke utfordringer for å kunne reformere landet i retning  av et demokrati med makt fordelt på ulike statsorganer. Mange ser det økende skillet mellom jordanere med palestinsk opphav og såkalte etniske jordanere som en  urovekkende faktor. Det er fremdeles store sosiale ulikheter med en stadig redusert middelklasse. Som i mange andre land i regionen er de tradisjonelle beduinstammene støttende til kongen og regjeringen og i sterk kontrast til The Muslim Brotherhoods politiske gren, opposisjonelle Islamic Action Front.

Korrupsjon er svært utbredt i Jordan, og de nye grunnlovsendringer har ikke bare vært positiv for statsutviklingen. Som det fremgår i en av endringene har straffen for falske anklager for korrupsjon blitt betydelig skjerpet. Dermed risikerer man mer ved å rapportere korrupsjon, noe som resulterer i at korrupte aktører får friere spillerom. Grunnleggende skjevheter i maktfordelingen mellom folket og den politiske eliten er også problemer som krever en løsning dersom man ønsker å skape et velfungerende demokrati i Jordan.

Den arabiske våren har medført et økt press på jordanske myndigheter til å gjennomføre reformer som blant annet  kan minske arbeidsledighet og korrupsjon. Kongen utnevnte nylig en ny statsminister, Awn Al Khasawneh, etter at tidligere statsminister Marouf Suleiman al-Bakhit og hans regjering fra februar 2011 leverte sin avskjed som følge av et mistillitsforslag. Dermed ser Jordan sin tredje statsminister tre frem på bare litt over et år.

Hyppige regjeringsskifter har for øvrig vært normen i mange år, og i realiteten er det tvilsomt om en utskiftning av statsministeren virkelig kan løse de problemene Jordan står ovenfor. Statsministeren har begrenset makt og står midt mellom kongen, den kongelige domstol og den jordanske sikkerhetstjenesten. Slike regjeringsutskiftninger har lenge blitt brukt av det jordanske kongehuset for å kunne skape et inntrykk av politisk handlingsvilje samtidig som status quo blir opprettholdt. Slik har kongen kunnet bevare den politiske balansen mellom ulike grupperinger med ulike interesser i det jordanske samfunnet. Ved å skifte regjering vil kongen også kunne håndtere misnøye blant folket der regjeringen fungerer som en buffer mellom han og befolkningen. Åpenlys kritikk av kongen, foruten å være et svært sensitiv tema, er også straffbart ifølge loven. Det blir stadig vanskeligere å ha en åpen debatt rundt monarkiets rolle. Derved vil man ikke kunne angripe problemet ved roten, men heller se en situasjon som repeterer seg selv til stadighet, nemlig en avskaffelse av regjerningen uten en reel forbedring av selve regimet.

Det er kanskje urealistisk å forvente at en konge i besittelse av meget stor makt, frivillig vil svekke sin egen posisjon med det første. Det store spørsmålet som gjenstår er derfor om reformprosessen virkelig vil kunne endre landet mot en demokratisk stat og kunne klare å hanskes med korrupsjon, et styresett bygd på landets elite og økende forskjeller i samfunnet.

Det er mange ulmende faktorer som potensielt kan bringe fram en revolusjon også i Jordan. Samtidig virker det ikke som om Jordan vil oppleve store voldelige sammenstøt med det første. Til tross for økende spenning mellom jordanere på Øst og Vestbredden og mellom andre grupperinger i samfunnet, fremstår jordanere som et samlet folk.

I dag kan ikke jordanere tillate at indre konflikter bryter ut, og de forstår viktigheten av å stå sammen. Jordan vil uansett ikke kunne endres over natten, og det er enda en lang vei å gå før landet vil være verdig en demokratisk struktur. Det er også uklart om det jordanske folk i det hele tatt er klar for en slik reform nå. Et annet sentralt spørsmål er om Jordan vil være tjent med en brå overgang til folkestyre.

Jordanere ser med optimisme på en gradvis omveltning av landet. Jordan vil kanskje ikke gli inn i rekken av araberstater som tvinger frem øyeblikkelige politiske og sosiale endringer. Derimot vil nasjonen forhåpentligvis modne til et demokrati med en konge som gradvis overfører makt fra den kongelige domstol til folkevalgte offentlige representanter.

Kanskje er det slik at Jordan opplever en stille arabisk vår som ikke bygger på et folkelig opprør og en revolusjon, men en moderat prosess gjennom sosiale, økonomiske og politiske reformer. Det vil derfor bli avgjørende i tiden fremover om myndighetene faktisk vil vise politisk vilje til å fordele makt og skape politiske og sosiale endringer som kommer folket til gode. Bare tiden vil kunne vise om reformene vil stoppe opp eller om vi kan bli vitne til at Jordan beveger seg i retning av et demokrati og en bærekraftig utvikling. Dermed kan forhåpentligvis unge jordanske studenter skimte gode muligheter når de engang skal bevege seg ut på det jordanske arbeidsmarkedet. Til nå utgjør unge jordanere under 30 to tredjedeler av befolkningen. Yosef selv ser med optimisme på fremtiden. “Jeg tror at så man sår høster man. Jordan har gode muligheter for den som jobber hardt for å nå langt. Jeg er positiv.”