Amsterdam

Siden jeg nå bor i Nederland var det i grunnen på høy tid jeg besøkte Amsterdam. Jeg møtte min søte venninne som hadde kommet helt fra Norge for å besøke meg. Vi fikk avlevert bagasje og dro rundt i byen med en gang.

I Amsterdam er det mye spennende å kikke på, og vi fant en butikk full av stempel og segl.

En skikkelig snope-butikk for kreative sjeler.

Urbane Amsterdam

Jeg syntes den nederlanske arkitekturen er særdeles fascinerende, og ofte dukker det opp hus slik som dette.

Butikk med all slags vin og øl

Så savnet jeg mine to katter for et lite øyeblikk

På kvelden meldte sulten seg, og da fant vi en fin italiensk restaurant hvor vi kunne spise og drikke godt mat og vin.

Og med et særdeles imponerende vinutvalg

Og vinen den var nydelig, og akkurat det vi trengte etter en lang dag i byen.

Da vi hadde spist oss fornøyde og vel så det var det blitt mørkt og lysene rundt i byen var tent og det skapte slik en fin stemning den kvelden.

Det er ikke til å stikke under en stol at jeg savner Spania og jeg savner baskerland. Maten her i Nederland kan ikke engang sammenlignes med spansk eller baskisk mat, og jeg får vann i munnen bare ved å tenke på chorizo, jamon serrano, diverse pintxos med setas stekt i olivenolje og med jamon, ost og vin fra Spania, en god fiskerett, skalldyr ja jeg vet ikke hva....Derfor var gleden min stor da vi kom over en spansk restaurant med plass til to søte kvinner fra nord ved bardisken. Et stort pluss med den kjekke argentinske bartenderen som sjarmerte oss i senk. Kanskje jeg sjarmerte han og da jeg begynte å snakke spansk med han og hans andalusiske kollega. Det var virkelig herlig å kunne føle litt spansk atmosfære igjen om bare for en kveld.

Og jeg tror jeg snakker for oss begge når jeg sier at jeg ville heller brukt tiden min her denne kvelden enn å henge på en coffebar og få servert en rullings med diverse substanser.

Våren er jo kommet så smått til Nederland, og i Amsterdam tittet forglemeiei frem.

Det gjorde også påskeliljene

Vi fant også drømmehuset i Amsterdam

Siden både jeg og min venninne er blakke som kirkerotter ble det mye vindushopping.Det ble i midlertidig en kort tur innom Sabon. Her har de allverdens i badeartikler.Midt i butikken har de 4 vasker. Plutselig ble to av de slått på og vi fikk (nesten streng) beskjed om å bløtgjøre hendene. Vi lot oss ikke be to ganger, og skylte hendene under vann. Siden kom ekspeditøren bort til oss og ga oss en god dæsj med skrubb i hendene som vi skulle skrubbe hendene med. Lukten var frisk og søt, og hendene våre etterpå ble myke og gode. Et meget godt salgstriks for der sto vi få minutter etterpå i køen for å kjøpe med oss hjem en stor krukke med kropps-skrubb.

En fristende butikk

Etter dette stakk vi innom et par kafeer og noen butikker. Jeg likte veldig godt de mange selvstendige butikkene her som selger det meste av klær. En vakker dag når jeg er litt rikere skal jeg komme tilbake og kjøpe med meg en av de mange nydelige, romantiske kjolene vi så på vår vei.

fra parken i amsterdam

Anne Frank

I mange år helt siden jeg leste Anne Franks dagbok for første gang har jeg hatt lyst til å besøke huset hun gjemte seg i under andre verdenskrig. Dette er nå et moderne museum, men rommene der Anne og familien gjemte seg er enda intakt. Nå hadde jeg endelig sjansen til å besøke dette stedet. Jeg fikk i midlertidig litt av den samme følelsen jeg fikk da jeg besøkte konsentrasjonsleirene. Stedet er blitt veldig turistifisert, og jeg følte ikke noe særlig av å gå rundt der. De gangene jeg leste boken fikk jeg en mye nærere og emosjonell følelse til historien til Anne, og det er jo gjennom boken man får et innblikk i hennes verden både som tenåringsjente og som jøde i dekning.

To ting gjorde likevel inntrykk på meg. Frank-familiens historie er svært tragisk; Anne overlever søsteren men dør en knapp måned før Bergen Belsen konsentrasjonsleir blir frigjort. Moren hennes dør i Auschwitz. Faren hennes Otto er den eneste gjenværende i familien.

Da Otto kommer tilbake til Amsterdam får han overlevert dagboken av en av deres hjelpere i dekningsperioden. I museet fikk vi se et kort intrevju med faren gjort på 60-tallet der han forteller hvordan han fikk tilgan til dagboken og hva han så gjorde. Hans refleksjoner er interessante. I dekning ble Anne sett på som en opprørsk og ulydig jente. Ved å lese dagboken fikk faren et helt annet bilde på sin datter, og han avsluttet med å si at en forelder kan til syvende og sist aldri kjenne sitt barn. I denne situasjonen kan jeg bare forestille meg hvordan det må være å lese refleksjoner og tanker til en avdød datter, og innse hvor mye av denne personen man aldri kjente.

http://www.youtube.com/watch?v=AWRBinP7ans&feature=relmfu

En annen ting som fikk meg til å gruble var det faktum at Margot Frank, Annes søster meget trolig også skrev dagbok. Hvorfor ble ikke denne funnet? Hvorfor ble det slik at bare Annes historie ble fortalt? Boken er et vitnesbyrd fra en jøde under andre verdenskrig, men den er også en historie om en familie i dekning. Kanskje hadde denne historien vært en helt annen hadde man også fått tilgang til Margots versjon. Margot, den flittige studenten, den populære venninnen, den aktive sportsutøveren og den gode datteren.

Det var ikke mulig å filme eller knipse i museet så det ble med dette bildet tatt ved inngangen.

Etter et par lange dager i Amsterdam tok vi turen opp til byen jeg bor og det var slutt på storbyferien for denne gang.