Ryggsekken min

Min klasse består av mennesker fra ulike deler av verden. Vi kommer fra ulike kulturer, fra ulike land med forskjellige styresett, ulike språk og ulike bakgrunner. Ja tilogmed ulike profesjoner. Vi har studenter med akademisk bakgrunn innenfor internasjonale relasjoner, ingeniør, ernæring, antropologi, lingvistikk, økonomi og mer. Vi er forskjellige.Dermed har vi også ulike syn på det som blir tatt opp i klassen.



En av våre professorer tok i bruk en fin allegori. Vi er alle født med en ryggsekk.Vi bærer den med oss hele livet. Ryggsekken er helt tom når vi fødes. Når vi vokser til og sosialiseres inn i et samfunn putter vi ting i denne ryggsekken. Etter hvert som ryggsekken blir tyngre og med innhold puttes i den hver dag begynner den å forme våre meninger og syn på en rekke ting. Når vi går inn i et samfunn er det ryggsekken som former vår måte å se på dette samfunnet, deres kultur og levesett. Når vi nordmenn drar på ferie til Frankrike tar vi med ryggsekken blant all annen bagasje. Hvorfor går franskmenn alltid inn med sko på beina?For deretter å vakse gulvet hver bidige dag? Hvorfor ikke? Når franskmenn drar til Norge gjør de det samme, de drar også med sin ryggsekk. Hvorfor spiser nordmenn aldri varm lunsj?Hvorfor alltid brød? Hvorfor ikke?

Men hva når man får to helt ulike perspektiv fra to jenter som i utganspunktet skal ha noelunde likt innhold i sin ryggsekk? To personer fra samme kontinent, fra samme land, fra samme by, fra noelunde samme sosiale klasse, fra samme generasjon? Er det bare fargen på ryggsekkene deres som er like?

Her om dagen var vi midt i en time med antropologi. Temaet for dagen var vold i et samfunn der volden blir så gjennomsyret at den blir en del av hverdagen, en kultur av vold. I klassen er det mange som ønsker å dele sine erfaringer, og denne dagen var ikke noe unntak. En jente fra Guatemala valgte å dele sin historie. Det var en modig ting å gjøre, og en forferdelig historie å fortelle. Hun fortalte om den perioden i livet sitt da hun tok mange fag innenfor et semester for å kunne bli ferdig fortere med sin universitetsgrad. Enkelte fag hadde forelesninger om kvelden, noe som førte til at hun måtte ta bussen hjem sent om kvelden. "Alle" i Guatemala vet at man ikke tar offentlig transport sent om kvelden, spesielt ikke til utkanten av byen. En kveld gjorde hun likevel det. Hun gikk på bussen med sine klassekamerater. De gikk av på sine busstopp en etter en til hun satt igjen alene sammen med tre andre medpassasjerer og en bussjåfør. Det var da det skjedde. Bussen stoppet på et busstopp og to menn og en kvinne kom på bussen. Kort fortalt voldtok mennene kvinnen, kjæresten til en av de andre medpassasjerene mens de banket han opp. Til slutt ranet de både busssjåføren og den tredje medpassasjeren. Min venninne slapp unna, hun ble verken ranet, voldtatt eller banket. Hvorfor vet hun ikke.

Forelesningen ble fulgt av et par glass vin ved cafeen ved siden av universitet, et par tårer og mange fine diskusjoner.

Senere på kvelden satt noen av oss i leiligheten til klassekameraten vår og pratet. Blant oss var den andre jenten fra Guatemala. For henne var det leit å tenke på at mange nå satt igjen med et negativt syn på hennes land. Hun hadde aldri opplevd noe mer traumatisk enn å ha blitt frastjålet en veske eller lommebok. For henne var Guatemala et land med vakker natur, en fantastisk kultur og et land fullt av spennende mennesker med ulike bakgrunner. Telturer med venner, fine stunder med familien, prinsessekostymer på karneval, krangling med brødre...

Det var da jeg egentlig ble provosert og en hel tankeprosess ble satt i gang i hodet mitt. Man kan vel ikke være blind ovenfor det som skjer i sitt eget land, kan man? Når man kommer fra et land så infiltrert av vold og kriminalitet kan man vel ikke bare legge det til side.

Men etterhvert som disse tankene modnet tenkte jeg først; hvem er vel jeg til å snakke om vold. Jeg, en kvinne fra Norge, kan sitte meg bakerst i bussen sent på kvelden uten å være redd. Det går som regel bra med meg. Jeg har aldri blitt overfalt eller voldtatt, banket opp eller hatt noen grunn til å frykte for mitt eget liv.

Sannheten er vel at det er ingen sannhet. De har begge rett. Og man skal kunne være stolt av landet sitt, tenke tilbake med et smil på barndommen sin og kunne bli sjarmerende beruset på diskotek med venninnene sine. Man skal og kunne være istand til å reflektere over sitt land og dets feil, mangler og utfordringer. Av og til må man kunne være istand til å tømme sin egen ryggsekk, se over innholdet og reflektere litt over hva man ser.