Jeg trenger fjellene og jeg trenger sjøen. Hver gang jeg er ved sjøen blir jeg rolig, og stresset forsvinner fra kroppen min. Mamma trives svært godt ved sjøen, og når hun er ute på hytten på den lille øyen sin blir hun rolig og i full harmoni med seg selv. Pappa trekker til fjellet når han vil vekk, og man ser virkelig at pulsen går ned i det han stiger ut at bilen og trekker inn fjelluft. Jeg deler også denne gleden av å se snødekte eller mosegrodde fjell, og det er fantastisk hvilken beroligende effekt havet har på kropp og sjel. Det er vel det som gjør oss nordmenn flest til nordmenn. Når vi vil slappe av trekker vi til naturen. Her finner vi ro og fred og ny energi til å takle hverdagens utfordringer.
I Bilbao hadde jeg både fjell og hav. Det var nok å se opp og vite at fjellene var der, og jeg kunne komme tilbake når jeg ville. Det føltes alltid litt vemodig å trekke tilbake til byen etter en fin tur i naturen.
Jeg blir ikke lite misunnelig når de som er igjen i Bilbao tar seg turer til Pyreneene eller los picos de Europaeller en etappe av el camino de Santiago de Compostela. Eller når de drar til stranden, når de drar surfebrettet sitt med på metroen for å surfe på atlanterhavsbølgene. Da banker det litt bedrøvet i hjertet for dette vil jo JEG og være med på.
Snart skal vi til øyene som ligger langs kysten her, og sykle til natur-reservat skal vi og. Så det er ikke synd i meg. Men jeg syntes det mangler den betryggende følelsen av å kunne vite at om jeg vil så er havet og fjellene der for meg. Så mens vi venter på våren får jeg ta til takke med den fine følelsen jeg får når jeg sykler rundt i den koselige byen jeg nå bor i.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar